Glimt fra livet på Gamlemetten på begynnelsen av 50-tallet
Bjørnar Augdal har sendt oss bilder og tekst fra Gamlemetten 1950-51.
Gamlemetten 1950-51
|
Bjørnar Augdal skriver:
Jeg overvintret på Jan Mayen 1950-51 som radiotelegrafist. Vi var åtte personer som holdt til i husene på Gamle Met’n. Bygningene ved Nordlagunen ble oppført i 1949 og tatt i bruk samme året.
I sesongen 1950-51 var det særdeles mye dårlig vær. 10 desember omkom Aksel Liberg i orkan og snøfokk da han skulle gå til instrumenthytta for å hente værdata. Desverre var det ingen båt som kunne hente den avdøde før i april på grunn av de dårlige værforholdene. Den nye telegrafisten som ble sendt opp med Vesterisflåten kom seg heller ikke i land under de umulige værforholdene. Han måtte være med tilbake til Tromsø etter fangst-slutt i Vesterisen. Under vanskelige værforhold klarte fangstskuta "Grande" av Ålesund å få den avdøde om bord og bragt med til Ålesund.
Aksel Martin Liberg ligger begravet utenfor sakristiet ved Gjesåsen kirke litt nord for Flisa i Hedmark. Red. anm. |
Aksel Liberg.
Foto: Odd Gjeruldsen 1949. |
PLANTEGNING AV HOVEDBYGNINGEN
Plantegningen er basert på riksarkitektens plantegning av 10/3 1949, men opprettet slik at den stemmer med innredningen slik den var.
Klikk på bildet for større utgave!!
Om du ønsker en noe større og skarpere utgave kan du laste den ned som PDF-utgave her.
LOSSING
Lossesjauen 1951. Proviant og utstyr for ett år. Fra v.: Kan ikke identifisere bøyd person - vervarslingsbestyrer Winter Hansen - stuert Johs Nygård - ikke identifiserbar - Bjørnar Augdal - Asbjørn Hansen.
Ishavsskuta "Heimen" venter utpå.
SEL
Fra venstre - Asbjørn Hansen, Petter Bratteng og Håkon Straumsgard. Alle radiosondeoperatører. De er dessverre gått bort alle tre. De viser her en storkobbe (Erginatus barbatus) som nettopp er skutt og fraktet i land ved Nordlaguna. Storkobben holdt seg ved øya i 1950 årene enten det var drivis eller åpen sjø. 1950-51 var det ikke drivis ved øya før juni 1951. Det var is som kom fra fangstfeltet i Vesterisen.
Kunne se mye blod på isen etter vesterisfangsten, og det var også hundrevis, ja kanskje tusenvis av levende sel på isen. Men dyrene var veldige sky, sannsynligvis på grunn av fangsten. Vi dro ut med spissa mellom isflakene for å skyte noen dyr til ferskmat for både oss og hundene. Men så snart selene oppdaget mennesker i nærheten, dykket de og forsvann. Det ble kun to grønlandssel på oss.
HUNDENE
På ettersommeren 1950 hadde vi seks grønlandshunder. Men to av dem måtte vi kvitte oss med. Mat til hundene var tørrfisk og hermetisk kjøtt. Det ble også skutt havhest, men hundene var ikke så begeistret for fuglene. Hundene gikk aldri inn i hundhusene. De lå enten på taket eller grov seg "kjeller" under hundhusene. Eneste gangen hundene var inne i stuen på hovedstasjonen var orkannatten da Liberg omkom. Frustrasjonen for hundene ble så stor når de kom innomhus at de pisset på gulvet.
GRISENE derimot syntes havhest var snadder. Vi hadde tre eller fire griser i et isolert rom i lagerskuret ved taubanetoppen.
|
