Glimt fra livet på Jan Mayen på første halvdel av 1960-tallet.


Bjarte Hatlen har sendt bilder fra Jan Mayen på begynnelsen av 60-tallet.

Bjarte skriver (august+oktober 2004):
Jeg overvintret som telegrafist på Loran C-stasjonen sesongene 1962-63 og 1963-64 - første året som yngstemann og neste år som nest yngstemann; dvs. jeg bodde der oppe fra jeg var 19 til jeg var 21 år. Vi var den gang i alt 12 stykker som tok 2 år på rad, og miljøet og samholdet var fantastisk. Jeg ble først i sommer klar over de forskjellige Jan Mayen-hjemmesidene, og jeg er imponert over den standard disse holder. Det er morsomt at du har tid og interesse for å bygge videre på disse Jan Mayen-sidene. Jeg har flere bilder, men av svært varierende kvalitet. Alt er digitalisert, så jeg skal se igjennom resten og sender noen fler dersom jeg finner noe brukbart. Vi holder kontakten og ser om vi kan gjøre noe mer utav det hele. Dersom vi kan involvere noen andre "gamlinger", kan jo dette utvikle seg til noe morsomt. Spesielt det at vi nå så enkelt kan legge ut bilder på internett. Det finnes sikkert mange morsomme bilder rundt om i private album.

Bjørnen på bildet ble skutt av Krekling, som vi ser til høyre. Han var også en av oss 12 som overvintret 2 år på rad. Første året var han telegrafist på Met’n - andre året var han stasjonssjef (tror jeg det het). Det var svært mye drivis våren 1963, og vi observerte etter hvert bjørn. Jeg så selv en like nedenfor stasjonsområdet en ettermiddag, men den trakk seg utover isen før noen fikk hentet noe våpen (den gang var isbjørnjakt fritt frem). Dette førte til at vi stort sett bevepnet oss når vi var ute. Krekling var på tur med bil til ny-met’n da han nærmest kjørte på en bjørn. Han hadde våpen i bilen, men ble nok noe forfjamset før han fikk det frem. Da var bjørnen på full fart ut mot isen igjen. Den ble først bare skadeskutt og klarte å trekke seg et stykke ut over isen. Den ble nærmest pepret, og vi hevdet etterpå at skinnet var lekk som en sil. Det ble et stort arbeide med å få bjørnen inn til land igjen fordi noe av ismassen var kun sørpe. Vi måtte bruke båt og langt tau og masse hestekrefter før den omsider var på land. Det var en stor begivenhet, og stuerten sørget senere for at vi fikk smake isbjørnkjøtt til lunsj en dag. Bjørnen ble kalt "Jørgensen", men jeg husker ikke i dag hvorfor.  Det ble senere skutt en bjørn til. Jeg husker ikke detaljene rundt dette, men jeg mener stuerten var involvert.

Når det gjelder shovelen, er det en historie for seg. Den ble betjent av vår altmuligmann Steiness, som vi forøvrig til å begynne med kalte "mestmuligmann" og senere "minstmuligmann" - sikkert helt urettferdig, men et morsomt poeng. Hen var nok ikke den fødte maskinkjører. Han pleide å tømme søppel på brinken like nedenfor stasjonen. En gang var han komme for langt utpå, og shovelen begynte å gli. Han hoppe av og berget seg mens shovelen skled utenfor, og den ble til slutt stående på en hylle mange meter nedenfor. Der ble den stående hele vinteren, og til slutt så vi bare så vidt toppen av eksosrøret - resten var dekket av tykk is. På vårparten startet redningsaksjonen a nført av bilmekaniker Fredriksen, som virkelig var en tryllekunstner når det gjalt motorer og maskiner. Jeg var selv med og hakket frem shovelen fra kraftig blåis, og til slutt var den frigjort. Og Fredriksen klarte å få startet motoren. Det var en svært bratt skråning, og det var utenkelig å kjøre den oppover. Vi rullet ut en matte av plank som den kunne kjøre på. Fredriksen benytte vinsjen bak på shovelen for å trekke den baklengs opp denne matten. For hvert "skritt" oppover satte han skuffen foran ned i matten slik at den ikke skulle skli ned igjen. Bare det å sitte som sjåfør under en slik operasjon var litt av en dåd. Forankringen oppe var den store bulldozeren. Og til slutt sto shovelen oppe - utrolig, men sant! Og den fungerte deretter utmerket etter ca. 6 måneder under tykk is.

Når det gjelder flyvraket som vi fant frem til i 1963, så lå jo delene spredd utover og uten av noen hadde noe forhold til at dette skulle sikres eller bevares. Jeg plukket med et maskingevær som lå der og bare det hjem på ryggen. Jeg oppbevarte det på mitt rom helt til jeg reiste hjem over ett år senere. Men tidens tann og innemiljø gjorde at det nærmest rustet i stykker. Ellers kunne det nok ha vært et klenodium som fortsatt kunne ha befunnet seg der oppe.

Drømmen etter alle disse årene er en dag å kunne komme en tur tilbake til "gamle tomter". Man blir som kjent aldri ferdig med Jan Mayen når man først har fått et forhold til øya.

Jeg forlot etter hvert telegrafistyrket og utdannet meg innenfor økonomi. Jeg er i dag tidlig pensjonert banksjef, men er fortsatt relativt aktiv i arbeidslivet.


Klikk på småbildene for større utgave!
Lossing i Båtvika Lossing i Båtvika Lossing i Båtvika Lossing i Båtvika
Båtvika med Schierzegga Donåsen og "Tass" Donåsen og Beerenberg Helenehytta
Chiefen ved vakthytta fra
krigen ved Eldste-
metten i Jamesonbukta		 Frisyrer! Husorkesteret Puppebu
Isbjørn skutt av
Roald Krekling (t.h)
i 1963		 Kanonene fra Hvalross-
bukta ankommer stasjonen		 Loran C vaktrom Ny-Metten i 1962
Ny bar til julen 1963 Stasjonssjef
Knut Ristesund i 1963.
(Tidl. garnisonssjef
6/5-10/7 1945)		 Redning av shovel Redning av shovel
I solveggen på stasjonen Strand (Kjell) vil ha utsikt! Tam rev 1963 Påsketur 1964
Det tyske flyvraket
ved Flykollen 1963		 Det tyske flyvraket
ved Flykollen 1963		 Det tyske flyvraket
ved Flykollen 1963