|
Til topps på Beerenberg
Tekst og foto Ivar Børsheim
Søndag 3. september 1967 kl. 1330 nådde Thor (Tex) Holtet, Harald (Stuffen) Aronsen, Svein Kandal og Ivar Børsheim kraterkanten på Beerenberg i strålende sol. Utsikten var fabelaktig, i nord lå drivisen og blinket i sola.
Vi hadde dratt inn til Olsen-hytta lørdag i kveldinga. Skydekket lå helt ned i bakken da vi tørnet inn. Kl. 0530 søndag morgen var vi klare til å begynne turen. Det var fortsatt grått og dårlig sikt mens vi gjorde oss klare. Men plutselig revnet skydekket, og vi så helt til toppen på Beerenberg. Vi var kvikke i snuen med å komme oss av gårde.
Skyåpningen hadde vist at skydekket var bare et par hundre meter tykt. I det vi nådde brekanten og begynte klatringen, var vi gjennom skylaget, og resten av turen gikk i sol og vindstille.
Vi var utstyrt med to lange tau, hver vår isøks, brodder, godt med tøy, radio for kontakt med Olonkinbyen, kart og kompass, mat og drikke.
Vi kom inn på breen mellom Mayattpunktet (I dag kalt Mayatoppen) og Blårevknausane og gikk rett mot Nunataken, som vi nådde kl. 1010, 1550 m.o.h. Pausen der gjorde godt.
Derfra og opp ble et slit, bratthenget var virkelig bratt, bresprekkene ble flere og særlig én ble en utfordring. Takket være godt økse- og tauarbeid klarte vi å forsere også den. (Som de amatørene vi var, var vi nok ikke klar over at vi - bokstavelig talt - beveget oss på kanten av avgrunnen!)
Belønningen fikk vi etter 8 timers slit, kl. 1330 sto vi på kraterkanten og kunne se ned i det dype og isfylte krateret med den utsprengte vestveggen der breen siger ut og ned mot havet. Vi hadde klart det! Utkjørte, lettet og fornøyde kunne vi sette oss ned for en rast. Og mens vi satt der slo Norge Sverige i fotball. Vi hadde åpen linje på radioen til Olonkinbyen. Aronsen, Kandal og Holtet tok seg opp på Haakon VIIs topp, som dessert.
Vi startet nedturen kl. 1500, og vi var ved Olsen-hytta kl. 1800! Vi hadde tåke mellom Fonnrabben og Teltrabben. Da vi var ferdige med bratthenget og bresprekkene, akte vi lange strekninger på regntøyet, derfor den korte tida på nedstigningen.
Dyktig slitne ønsket vi bare at noen kunne komme å hente oss, men da var radioen død. Så det var bare å få satt føttene i gang på de 15 km. inn til Olonkinbyen. Da vi var kommet vel halvveis, ble vi møtt av en bil. Etter 6 timers radiotaushet var det noen som lurte på hvor vi kunne være og la i vei for å se etter oss. De ble behørig takket.
Det var en gruppe som prøvde å nå toppen et par uker seinere, men da hadde noen av bresprekkene åpnet seg så mye at de ikke lot seg forsere.
De som kom opp, var altså Harald Aronsen, stuert, Thor Holtet, tekniker på Loran C, Svein Kandal og Ivar Børsheim, begge meteorologassistenter.
Ivar Børsheim | 
