Dagbok ført av major Karl Schønning Andreassen over ekspedisjonen til Jan Mayen juli-august 1958. Formålet var å finne egnet lokalisering for Loran-stasjon på øya.

Tirsdag 22. juli var ekspedisjonens deltakere pluss interesserte fra Widerøe, Falch-Fredriksen og Per Gulbrandsen samlet til orientering i Forsvarsstabens konferansesal. Møtet varte fra 11:00 til 12:00, hvoretter ing. Roar Grøntvedt tok en del av deltakerne med ut til lunsj. Alle som skulle være med på ekspedisjonen unntatt Finn Strømsted reiste så til Bergen med fly. Strømsted foretrakk å reise med nattoget.

Ekspedisjonen ble innkvartert på Hotell Alrik - Studenterhjemmets hotell I Bergen. Etter en del parlamentering med portieren, som ikke kunne finne noen bestilling, fikk alle tilvist sine rom. Neste morgen ble bestillingen funnet I august-kassa.

Da alt var parkert, satte Lars Espelie I gang kveldens program. Han “rekvirerte” Stjernesalen og selskapet tok peiling på Pol-stjernen og arriverte etter hvert. Det ble en meget høy stemning etter dansen, hvor undertegnede som eneste vågsomme deltaker svingte seg etter syd-amerikanske rytmer. Vi fortsatte etter stengetid i Chambre separee hvor “Vakra Lasse”

(Espelie kallet) deklamerte dikt til den store gullmedalje.

Morgenen etter våknet vi med hoder hvor tømmermennene på Jan Mayen allerede var I full sving, og med øyne så røde som sola I horisonten på havet.

Jeg ble purret av Espelie, og fikk med megen møye stablet meg på beina og til spisesalen.

Med skam må jeg tilstå at maten ikke smakte noe særlig bra.

Regningen ble gjort opp, og vi tok veien ned til havna hvor r/k "Ambassadør Bay" lå ved Holbergkaien. Vi var så vidt kommet ombord da båten gikk ut fra kai for å prøve kompasset.

Senere fikk vi gjort våre bestillinger hos skipshandleren og opprettet en ventestasjon på Hotell Norge. En del pressefolk kom ombord, med alt omkring ekspedisjonen ble tåkelagt så godt det lot seg gjøre. Pressen var lojal.

Ved 2-tiden hadde vi middag på Fløyen - en opplevelse, spesielt for dem som ikke hadde vært der før.

Vi kom ombord igjen ved 5-tiden om ettermiddagen, og kort etter stakk vi til sjøs.

Hele innlastingen hadde foregått meget hurtig. Vi burde ha ventet til vi hadde fått stuet sakene skikkelig, men vi var allerede forsinket og var dessuten redde for ytterligere invasjon av pressen, så vi stakk til sjøs så fort det lot seg gjøre.

Dessverre ble været dårligere og dårligere, og vi fikk ikke ordnet opp i sakene våre før virkningen av bølgene hadde sendt de fleste av oss til køys mer eller mindre grønne i ansiktet,

Selv merket jeg ingenting da!

Vi gikk til havs ved Holmengrå og hadde vinden, en temmelig sterk kuling/storm rett i baugen da kursen ble satt mot Jan Mayen, Ambassadør Bay kastet på seg så det var rent en gru, det var reneste vaskebalja.

Ambassador Bay - kilde: Redningsselskapet

Om natta økte vinden, og det ble etter hvert nesten umulig å holde seg i køyene. Vi som lå på benkene ramlet i gulvet rett som det var. I forpiggen, lugaren for skibbrudne, fløt det på dørken, også av kufferter, ryggsekker, folk, og beviser på sjøsykens kvaler. Jeg hadde holdt meg bra inntil nå, men mens jeg var i arbeid med å surre bagasjen så den ikke skulle seile alt for mye på egen hånd, ble det for mye for meg og jeg ble kraftig sjøsyk. Det var forferdelig, men jeg klarte å karre meg opp i messen, fikk i meg noen munnfuller med mat - ut å vrenge meg - så inn igjen. Slik gikk det flere ganger. Så snart magen klarte å holde på maten en liten stund, karret jeg meg ned og lå utstrakt til neste måltid. Slik fortsatte det hele 24. juli.

Ved 8-tiden om kvelden stoppet maskinen. Oljetrykket var for lavt, og maskinisten turte ikke å fortsette av frykt for å ødelegge motoren. Etter vel halvannen times stopp prøvde han å starte maskinen igjen, men måtte stoppe etter en times gange. Vi var da ca. 120 n.m. ut fra Holmengrå. R/k "Willi Wilhelmsen", som var stasjonert på Færøyene, ble kalt opp over radio og gikk med engang ut for å assistere oss. Den regnet med å være fremme om 24-28 timer.

Fredag 25. juli gikk med voldsom slingring i de høye sjøen, og natten falt på. Vi tok stadig peilinger, og stadig lød det over radioen "Ambassadør Bay kaller Willi Wilhelmsen", og omvendt. Hver gang vi peilet var alle - og særlig kapteinen på Willi Wilhelmsen - sikker på at kursen var riktig. Natten gikk uten at vi hadde sett noe til hverandre tross bruk av signalskudd og lyskastere. Det var fortsatt kraftig vind, og vi drev som en kasteball for vind og strøm.

Ved 8-tida om morgenen lørdag 26. kunne Willi Wilhelmsen rapportere at de hadde helt sikker peiling. Alle holdt skarp utkikk, og etter flere timers vakt fikk vi endelig se seil i horisonten.

Willie Wilhelmsen kom stadig nærmere, og omsider manøvrerte de kloss oppunder sida på oss som om det skulle vært helt stille og smul sjø. Line ble slengt ombord, og snart var vi under slep mot Ålesund med 8 knops fart.

Det var fantastisk å se hvordan den lille båten beveget seg i sjøen. Den tok ikke inn vann selv om bølgene stadig slo over dekk, og det var forsatt sterk vind og grov sjø.

Farten ble hele tiden holdt godt opp, og ved 9-tida på lørdagskvelden kom vi inn til Ålesund. Det var likevel nesten midnatt før tollklareringa var ferdig. Skipshandler Spjelkavik prøvde å skaffe meg tannlege, for selvfølgelig var stiftstanna mi ramla ut den første dagen i sjøen. Det var imidlertid ikke mulig å få avtale med noen tannlege.

Etter å ha fått ny forsyning av krus, til erstatning for "Hankø-Cruisene" tok vi turen heim til Spjelkavik for et kort besøk. Vi dro derfra først ved 3-tida.

Om morgenen fikk vi beskjed om at Torkildsen og en tysk motorekspert skulle komme ombord for å se på maskinen. De kom i 2-tida på søndag og begynte straks arbeidet i maskinen. Oljepumpa var i mellomtida blitt reparert, men det ble gjort grudige prøver for å forsikre at motoren var helt i orden. Først ved 6-tida var vi klare for å fortsette ekspedisjonen

Ivar Iversen hadde hele dagen vært opptatt med å få tak i en dory, men noe slikt var ikke å oppdrive i Ålesund. Marø kunne ikke skaffe, mens Kvien brukte en stor del av søndagen til å ringe rundt. Til slutt hadde han funnet en dory som var ledig i Brandal. Han ville ikke ha snakk om betaling. Det går på "Kvitungen" sa han.

Fra Ålesund ble kursen lagt til Brandal. Der gikk vi til Petter Karlsen, som tok vel imot oss og lovet å gjøre sitt beste for å hjelpe. Det viste seg til sist at han selv hadde en liten dory, riktignok i minste laget, men etter Einar Eriksens utsagn, godt brukbar. Vi fikk lane den - uten videre, bare mot muntlig utsagn at vi ville erstatte den om den skulle bli ødelagt. Han ville ikke høre snakk om noen leie, men var bare glad han kunne hjelpe oss.

Endelig, ved 8-tida om kvelden kunne vi sette kursen for Jan Mayen, og nå smilte værgudene til oss. Mandag 28. juli kom og gikk med nydelig vær og minimal sjø.

Tirsdag 29. kl. 0730 passerte vi samtidig polarsirkelen og 0-meridianen. De som ikke før hadde passert sirkelen, ble nå døpt med noen dråper shampis over hodet. I løpet av dagen ble det så utstedt sertifikater til samtlige.

Karl Schønning Andreassen	09.07.21	Polarulven
David T. Haislip	18.05.20	Isbjørnen
Roar F. Grøntvedt	14.08.24	Moskusoksen
Svein Hasle	21.02.27	Steinbiten
Finn Strømsted	16.07.96	Finnhvalen
Fridolf Lund	25.09.19	Lundefuglen
Ole Gjerseth	01.08.21	Havhesten
Lars Espelie	22.02.16	Blåreven
Hartvig Lytskjold	26.08.00	Kvitfisken
Gennadij N. Olonkin	10.09.98	Polarsvanen
Ivar Iversen	22.05.04	Selhunden
Charles A. Milner	19.07.31	Isanda
Harald Evensen	31.05.14	Kvitebjørn
Paul O. Thomassen	11.10.10	Polarreven (styrmann)
Albert Viksøy	25.03.25	Albatrossen (1. maskinist)
Eilif Ringstad	09.05.06	Ringselen
Finn Bruun	25.10.08	Havsula
Jan Lindstrøm	13.12.39	Håbranden
Karl A. Isaksen	25.07.41	Springeren

Champagneflaskene (Golden Power) ble åpnet i tur og orden. Begivenheten ble behørig feiret.

Gennadij Olonkin var stedfortreder for Ægir, Nordhavets hersker, og selv var jeg stedfortreder for Ice Vulcan, Jan Mayens høye beskytter.

Av dyreliv hadde vi følge av havhesten langt utover i Atlanterhavet, og vi så springere i store stimer.

Natten til 30 juli feiret vi turen og begivenheten med passeringen av sirkelen med måte. Jeg fikk overlevert et fat fra Ambassadør Bay som minne fra turen. Utover natta sto jeg vakt ved radaren og kunne ved 3-tida melde landkjenning på 36 n.m. Været var da blitt betraktelig dårligere. Det blåste stiv kuling fra n.no. og sjøen var høy. Unge Isaksen hadde æren av å stå til rors i det store øyeblikk. Vi nærmet oss nå raskt øya, og snart viste konturene at vi hadde kurs rett mot Eggøya. Kl. 06:00 tørnet jeg inn og sov til 09:00. Vi hadde da på grunn av været lagt kursen mot Sydkapp, hvor vi ankret opp en stund. Det blåste fortsatt meget friskt.

Landskapet som lå foran oss var forunderlig. Det var nakent og goldt med høye forrevne klipper - svarte, brune og røde, alt etter som lavafjellet hadde tatt farge i hine langt svunne dager. Utbrente kratere, som nå bare var slagghauger, dekket med mose, lav og gress som skinte i skarpe gule og grønne farger. På stranda lå rekved i store mengder. Fuglelivet var rikt. Måker og alker var det mest av.

Etter å ha ligget for anker noen timer, fikk vi melding fra Jan Mayen Radio om at været hadde bedret seg såpass at det var mulig å komme i land. Vi letter anker og satte kursen opp langs nordvest-kysten. Sjøen var fortsatt høy og kulingen fortsatt sterk. Sjuhollenderbukta med Roberg og Kvalrossgattet ble passert, og så kom vi inn i smulere farvann under brinken ved stasjonen. I 2-tida var jeg som førstemann fra Ambassadør Bay i land takket være at Erik Herje, bestyrer ved Jan Mayen Radio, kom ut og hentet meg. På grunn av de ugunstige vær-forholdene bestemte jeg at en fortropp skulle foreta den første rekognoseringen. Denne besto av Haislip, Olonkin, Grøntvedt, Halse, Espelie og meg selv. De øvrige som kom i land var Iversen, Lund og Lytskjold, samt Charles som skulle på fuglejakt.

I 7-tida på kvelden dro fortroppen av gårde fra met-stasjonen. Olonkin, Haislip og jeg gikk langs Nordlaguna. De andre, sammen med bagasjen, ble rodd over laguna av Erik Herje. Vi tok veien gjennom skaret til Østerrikeren og derfra over til Marinehytta og Sørlaguna. Det var strålende vær da vi begynte å gå. Første rast hadde vi på brinken ved Marinehytta. Herfra var det et fantastisk utsyn. Sørlaguna strakte seg flere kilometer så langt øyet rakk. Sjøen brøt mot stranda utenfor som et kvitt belte. Fargene skiftet mellom svart og grått, til brunt og rødt i kraterne, og til gult og grønt i fjellsidene med enkelte snøflekker så det ble et kvitdroplet landskap. Bak oss steg Beerenberg med mektige tinder og svære isbreer opp mot en knallblå himmel der denne var synlig gjennom revnene i skydekket. På brinken kunne vi se minner fra krigens dager - skyttergraver, kanonstillinger og forfalne brakker, tomme granathylser og et gjennomhullet propellblad fra et av de tyske flyene som hadde besøkt øya under krigen.

Selskapet med Olonkin i spissen satte kursen mot Sørlaguna mens jeg selv gikk opp på Mohnberget og fikk radiokontakt med Jan Mayen Radio, hvor Iversen holdt vakt. Deretter satte jeg kursen mot sørenden av laguna. Jeg kunne snart se de andre som små prikker under meg der de gikk langs Sørlaguna. Det var ganske bratt ned mot laguna, og for hvert skritt jeg tok raste de småstein og lavaaske nedover. Snart var jeg nede på denne sletta hvor drivtømmeret lå tett i tett på begge sider av laguna. Her ligger store mengder tømmer, mye av det i grove dimensjoner.

Å gå der ute på sletta var som å gå i en ørken. Avstandene, som oppe fra Mohnberget hadde fortonet seg som relativt korte, lot til å bli lenger og lenger for hvert skritt. Først da vi var på høyde med Søyla tok jeg igjen de andre, og så forsatte vi i samlet tropp.

Etter hvert begynte det å blåse opp, og det ble tyngre og tyngre å gå. Før vi hadde passert Hannberget var vinden igjen oppe i kulings styrke, og vi stoplet oss fram over det forrevne neset og Kosset som skiller Sørlaguna fra Helenesanden. En kvitrev og en blårev tittet først nysgjerrig på oss, og siden pilte de av gårde og brøt monotonien.

Endelig ved halvtolv-tiden var vi fremme ved Camp Helene, en luksushytte på 1,40 x 1,80 m. Vi fikk fyr i ovnen, og de første pakker med nødproviant smakte aldeles herlig. Så var det å gå i gang med å slå opp telt, noe som ikke var så helt enkelt i den kraftige vinden. Vi fikk opp 2 telt, og kl. 02:00 tirsdag 31. juli kunne vi tørne inn. Allerede 04:30 var vi oppe igjen, ikke helt uthvilte, men vi måtte nytte tiden når været var såpass at det gikk an å fortsette. Om natta hadde vi beundret midnattsola som skinte på isbreene oppe i Beerenberg, men nå kunne vi ikke se særlig langt da skyene lå lavt over terrenget.

I 6-tida fant vi at vi ikke kunne vente lenger, men måtte se å komme oss videre. Haislip, Olonkin, Halse og jeg la i vei over Helenesanden med kurs for Kapp Traill. Vi fikk vårt første virkelig møte med sandblåsten da vi så vidt var kommet ut på lagunen. Sanden pisket oss i ansiktet med en utrolig snert som både skyldtes vindens styrke og det faktum at den inneholdt skarpe harde krystaller på sandkorns størrelse.

Vi kom fram til neset mellom Helenesanden og Båtvika. Da vi kom opp på neset, fant vi et platå som var temmelig flatt, men med enkelte lavablokker spredt rundt om i terrenget. Dette platået egnet seg ypperlig. og vi noterte det som et godt alternativ. Vi så oss nøye om - og så kom vi til Båtvika.

"This is worth a million", var Haslips kommentar. På tross av sjøen utenfor og vinden - det viste seg nemlig mulig å lande i denne vika. Sjøene slo langt opp på sanden, men med dory eller flåte ville det absolutt være mulig å lande. Vi fortsatte til Kapp Traill. Også her fant vi en brukbar posisjon, men ikke så vel egnet som den første. Været tillot oss ikke å fortsette til Branderpynten eller Kapp Wien, men begge steder ble studert i kikkert. Ingen av disse stedene kunne komme opp mot de stedene vi allerede hadde funnet. Platåene skrådde for mye, og landingsmulighetene var dårlige. Etter å ha fylt feltflaskene våre med vann fra en liten bekk, dro vi tilbake til Båtvika og platået der. Vi kunne nå avgjøre etter en grundigere rekognosering at her var posisjonen.

Platået, Olonkins platå, er meget flatt og slutter i en skarp brink mot sjøen, ca. 25 - 30 meter over havet. Kanten er takket og løs og består av forvitret lavastein som gjør det farlig å bevege seg nær kanten. Det forvitrede "jordlaget" er 1,5 - 2 meter tykt, blandet med konglomerater. Under dette kommer et konglomeratlag før det blir fast lavafjell. Her er det mer enn rikelig plass for bygninger og antennepark.

Vinden blåste nå enda kraftigere, og da kursen ble satt mot Camp Helene holdt vi oss nært inntil fjellfoten. Likevel var det vanskelig å bevege seg trygt. Av og til kom vindkastene i ryggen, og vi sjanglet framover som om vi skulle være på vei heim fra fest. Sandblåsten pisket oss i ansiktet, og tåken som vinden førte med seg virket som kraftig regn.

Vi kom omsider tilbake til den lune hytta hvor Grøntvedt og Espelie passet varmen. Nyheten om at vi hadde funnet den perfekte posisjon bragte jubelen i taket.

Det ble nå bestemt at Olonkin, Halse og Espelie skulle gå tilbake til met-stasjonen, og der sørge for at utstyret som var nødvendig for målingene kunne bli bragt over. De la i vei etter å ha inntatt et måltid nødproviant. I 2-tida hørte vi Iversen kalle oss fra Marinehytta, men han hørte ikke oss. Senere kalte han oss på nytt, men kunne fortsatt ikke høre oss. Vi oppfattet at han ved 3-tida hadde observert de 3 som nå var på vei tilbake.

Vi som var igjen i Camp Helene sørget for mer ved til ovnen. Vi ventet og håpet at været skulle bedre seg før vi igjen kunne ta på vei til platået og Båtvika. Været ble likevel ikke bedre, og vi tørnet da inn for å hvile og samle krefter til ny innsats senere.

Allerede i 10-tida om kvelden kom Espelie, Lund, Eriksen og Iversen med måleutstyr og mer proviant. Iversen returnerte i 1/2 2-tida trass i kraftig vind, regn og tett tåke. Han måtte hatt en fæl tur om natta.

Vi startet opp om morgenen 1. august og tok oss fram til Båtvika med måleutstyret. Det blåste fortsatt kraftig, for kraftig til at noen målinger kunne gjøres. I mellomtida gikk vi over terrenget på nytt, og vi lagde en varde der vi mente posisjonen for Loran-antenna burde være.

Vi fant en kanne med parafin som hadde drevet i land i Båtvika. Denne gjorde det mulig for oss å få tent et hvit-manns bål. Det var i sannhet nødvendig, fordi vinden og regnet hadde begynt å tære på kreftene for oss alle. Selv tok jeg turen opp i Schiertzegga for å prøve å få radiokontakt med met-stasjonen. Vann fant jeg, men det ble ingen kontakt med radioen. Vi oppholdt oss i Båtvika til 07:00 om kvelden da Eriksen mente at vi måtte kunne lande der fra sjøen på tross av den kraftige vinden. Vi dro derfor tilbake til Camp Helene og fikk oss et kraftig måltid.

Eriksen startet så for met-stasjonen for å få Ambassadør Bay rundt øya og til Båtvika.

I mellomtida hadde Halse og Olonkin gått fra met-stasjonen. Halse til Camp Helene og Olonkin til Kvalrossgatt for å undersøke mulighetene for landing der. Han fant at det var smult både ved Kvalrossgatt og innunder Eggøya.

Da Eriksen kom fram til met-stasjonen hvor han fikk fart på folkene ombord i Ambassadør Bay, slik at de lettet anker og startet på turen rundt øya.

Mens vi ventet i Camp Helene og spiste kveldsmat, fikk vi besøk av en blårevunge som slo seg ned rett utenfor hyttedøra. Litt senere fikk vi øye på Ambassadør Bay som hadde kommet, og ved hjelp av signalpistolen fikk vi gjort dem oppmerksom på oss. Jeg fikk så opprettet forbindelse med båten over radio, og vi ble enige om at de skulle kaste anker og se natten an.

Ingen av folkene om bord og ingenting av utstyret hadde kunnet bli bragt i land etter at vi hadde forlatt båten.

Olonkin, Halse og Lund satte kursen mot met-stasjonen for å få Eriksen til å vende tilbake med en gang. Han ble purret kl. 1/2 4 etter at han så vidt hadde fått lagt hodet på puta, men etter litt mat satte han i vei igjen og ankom Camp Helene etter 3 timer. Det manglet ikke på innsatsen.

Vi som var igjen i Camp Helene moret oss en stund med revungen som ikke var det minste redd. Selv fikk jeg et akutt anfall av kolikk, egentlig ikke det minste rart etter inntak av minst 15.000 kalorier dagene før. Alle fire samlet seg nå i hytta fordi alt i teltene var gjennomvått.

Jeg lå på brisken, Espelie lå sammenkrøllet på golvet, mens Haislip og Gørntvedt forsøkte å slumre i sittende stilling. Bekvemmelighetene for 4 mann på 3 kvadratmeter av ikke akkurat noe å skryte av.

Grøntvedt og Haislip la av gårde i 6-tida. Vinden hadde da løyet noe. Litt før kl. 07 kom Eriksen medbringende matpakke som han delte med meg. Det var deilig, og nå løsnet det i magen og jeg begynte å komme meg til hektene igjen. Etter en kort rast dro Eriksen av gårde sammen med Espelie, mens jeg ble igjen alene i Camp Helene. Jeg frisknet til etter hvert, fikk ryddet opp, tok inn soveposene for å prøve å tørke dem litt, og tok så av gårde mot Båtvika ved 10-tida.

Grøntvedt, Eriksen og Haislip hadde nå kommet seg ombord i Ambassadør Bay. De fikk gitt melding til Jan Mayen Radio, slik at alle der la i vei til Båtvika. Gjerseth og Strømsted hadde kommet seg i land og var i full gang med grunnundersøkelsen, Espelie hadde fått såpass brukbare værforhold at har kunne to i bruk teodolitten. Han fikk etter hvert pålitelige målinger mot de trigonometriske punktene på Schiertzegga og Søyla, og dessuten gode målinger mot Losbåten, Fyrtårnet og Eggøya.

Etter hvert som undersøkelsene og målingene ble fullført, ble innskipinga bestemt og igangsatt.

Selv gikk jeg tilbake til Camp Helene for å ta ned teltene og pakke soveposer og annet utstyr der. Jeg var ferdig med dette i 2-tida om ettermiddagen da Espelie ankom. Karene fra met-stasjonen var ennå ikke kommet, og vi gikk dem derfor i møte. Vi passerte Kosset mellom Helenesanden og Sørlaguna. Det var det reneste månelndskap, høye forvitrede lavablokker, dyp og løs lavaaske helt uten vegetasjon. Jo, det var noen få tuer med dypfiolett lavtvoksende timian som på en forunderlig måte laget en storslagen kontrast. Vi kom fram til enden av Sørlaguna ved Hannberget, som så ut som en stor haug av lavaaske.

Der fikk vi se karene komme fra met-stasjonen. Sammen returnerte vi til Camp Helene hvor vi tok en kort rast, hvoretter de dro videre til Båtvika. Jeg ble igjen for å vente på Erik Herje som var underveis fra met-stasjonen med Espelie's mappe, som han hadde glemt igjen.

Herje ankom ved 6-tida etter å ha tilbakelagt strekningen på 2 1/2 time. Selv satte jeg i vei som en stafettløper mot Båtvika, og var framme etter 26 minutter med Teleport og veske.

Der ventet Gjerseth med doryen mens Lund og Charles var på "fuglejakt". Vi la ifra og jeg vasset til lårene i vann og sto på kne i båten for å hjelpe til med å komme ut. Vinden frisknet til og det var tungt. Omsider kom vi oss fra land og ombord i Ambassadør Bay. Doryen ble heist ombord, og så bar det i vei langs kysten forbi Eggøya og Ullerengsanden og videre mot Austkapp. Etter hva vi så av Ullerengsanden, kunne vi fastslå at vi hadde funnet den absolutt beste posisjonen.

Kursen ble nå satt mot Skomvær, og vi køyet. Jeg sov fra kl. 10 om kvelden til 09 neste morgen den 3. august, og følte meg da ganske kjekk. Været var nå blitt riktig bra, til dels med solskinn og bare så vidt en liten bris. Vi observerte hval, spekkhoggere. Tre av dem var kloss oppunder båten. Det var et imponerende og litt skremmende syn. De små øynene så farlig og uhyggelig ut. Resten av dagen gikk med til skriving av rapporter og hvil.

Ankomst til Bodø ble beregnet til tidlig 5. august. Natten til 4. august blåste det opp til stiv kuling fra o.no. og stort søvn ble det ikke. Det var slingring så det halve kunne vært nok.

Vi fikk landkjenning på 36 n.m. på radaren, og igjen var jeg heldig og var den første til å observere det. Vi fortsatte på samme kurs inntil vi hadde Røst inne, hvoretter vi stakk inn mellom Værøy og Røst og satte kursen mot Landegode. Den 5. august kl. 00:30 var vi ved kai ved siden av "Statsråd Lehmkuhl" i Bodø.