Erik Nordbye om Jan Mayen og en tur til Flykollen.


Erik Nordbye har sendt oss flotte bilder samt en historie om et tur sørover på øya. Erik var på Jan Mayen i 1972 og 78. Erik er ivrig radioamatør (JX6VO).
Du kan klikke på bildene for å se større utgaver. Bildet nederst på siden av området rundt Kapp Wien har jeg (Vidar) tatt selv 1. april 2002. Det var dessverre disig og lavt skydekke den dagen.

Jan Mayen er ikke stedet hvor man tar med seg sandaler og hengekøye. En tur på Jan Mayen krever god kondis og høy grad av forsiktighet. Sjeldent er det fint vær, men selv om været innimellom er bra kan det skifte på et blunk. Det krever at en tur må planlegges og tilrettelegges med riktig valg av utstyr. Valg av turstøvletter er viktig da den skarpe sanda sliter i stykker fottøyet. En tur på Sør-Jan er som å gå flere mil her hjemme. Selv om bilder og kart kan gi inntrykk av at terrenget har en del flate områder, er overflaten preget av sand og skarp stein. Ofte må man gå i sikksakk mellom små kløfter opp og nedover små hauger og dette er svært slitsomt.
Jeg husker en liten kveldstur jeg skulle gjøre raskt unna ned til Flykollen. Jeg la ut på tur i lett treningsantrekk uten mat og drikke, turen gikk fint ned mot Kapp Wien hvor jeg tok en pause og videre ned til Fugleodden, men da var også mye av kreftene oppbrukt. Så var det retur og nå gjaldt det å finne flyvraket* på Flykollen, det var ikke lett. Etter flere runder i området som er svært kupert fant jeg vraket i en kløft et stykke ned i skråningen, det er like bratt her som i et unnarenn. Selv om jeg bare var 25 meter unna så jeg det ikke og for å finne det må en gå et stykke ned i skråningen og her er det stupbratt. Etter å ha gjort flere runder i dette området tærte det på kreftene, og jeg må si jeg ikke gjør turen en gang til på den måten. Været var godt på denne turen, det kunne det gått riktig ille hvis værforholdene hadde endret seg. Jeg var mer død enn levende da jeg kom tilbake til stasjonen. Så sliten at jeg ikke var klar over hvilken tid det var på døgnet, det tok et par dager for å komme i form igjen. Jeg tok ikke med deler fra vraket. Deler fra haleroret er fjernet med isøks, så her har det vært noen før og samlet minner fra gammel tid. Å utfordre naturkreftene er nytteløst, på Jan Mayen må man alltid ta forbehold om dårlig vær. De få finværsdagene vil alltid gi mange fine inntrykk av øya som ligger langt ute i ishavet.
Erik Nordbye (JX6VO).

Sentralkrateret på Beerenberg med Håkon VII topp
(2277 m.o.h) til høyre. Bilde tatt fra Hercules.		 De typiske formasjoner av lava og aske.


Landskapsbilde over Sør-Jan med små kratersjøer
Høyeste topp - Rudolftoppen (769 m.o.h.)		 Sørover, retning Flykollen, med Schierzegga midt i bildet.


Sør-Jan med typiske fjelltopper Kapp Wien, - dette området er i seg selv en idyll.


Deler av flyvraket på Flykollen - se også Bjarte Hatlens bilder (nederst).
*Flyvraket i skråningen på Flykollen stammer fra et tysk vær-rekognoseringsfly av typen JU 88 D-1 med kjennetegn 1B+BH. Flyet tilhørte Wetterkundungstaffel 5 (vær-rekognoseringsavdeling 5) som opererte b.l.a. ruter mellom Banak, Jan Mayen og Værnes Hele besetningen (Oblt. Werner Köhler, Wetterdienst insp. a. K. Heinrich Beuck, Ofw. Herbert Bunge og Fw. Günther Gerhahn) omkom da flyet traff skråningen på det som nå heter Flykollen, den 15. juli 1942. Flyvraket ble først funnet 23. august 1950 av Tom Neales (Medl. av The 1950 Jan Mayen British Jan Mayen expedition fra universitetet i Reading). Funnet ble rapportert til norske myndigheter, men ble liggende urørt til 9. september 1958 da mannskapet på stasjonen samlet det de kunne finne av benrester. Disse ble sendt til Norge og begravet på Narvik tyske krigskirkegård.
Vidar.



Området ved Kapp Wien sett fra lufta.