Tysk U-båt - U 992 - på Jan Mayen under krigen - 2. besøk.

Av Vidar Teigen

Skisse av ”veikart” for U-992s tredje krigspatrulje.

(Fra ”Das Boot U 992 und seine Besatzung” via Alf R. Jacobsen,( Plankvadrater fra KTB er satt inn med omtrentlig posisjon)).

Kl. 17 den 12. september 1944 gikk U 992 fra Narvik og ankom Ramsund 21⁴⁵ samme dag. Den 13. september lastet U 992 om bord WFL 31 fra ”Kärnten” dessuten kom to sivilister om bord: Regierungsrat Edwin Stoebe og Regierungsrat Dr. Hermann Person skulle sørge for service og oppstilling av WFL’en. Båten lastet også torpedoer, og startet så derfra kl 01.15 den 14. september med kurs for Jan Mayen. Den 17/9 kl 09⁴⁵ var Beerenberg i sikte. Den 18. september kl 08 befant så båten seg i plankvadrat AA9359, like øst for nordenden av Jan Mayen i svak sjøgang med aust søraust laber til frisk bris.

Utdrag fra krigsdagboken: Lett brenning på nordkysten. Satte forsøksvis ut den store gummibåten. Landing med de tunge Akkumulatorbeholderne, som ikke må bli våte, lar segikke gjennomføre under disse forholdene Bedre værforhold må avventes. Østkysten heller ingen mulighet.

U 992 ble nå liggende i flere dager og vente på bedre vær.

Utdrag fra krigsdagboken: Kl. 16⁰⁰ den 23/9 ble det gjort et nytt landingsforsøk i østre Krossbukta, i første omgang bare med den lille gummibåten satt på vannet for en kort tur på land for rekognosering. Brenningen gjorde igjen landing med den store gummibåten umulig.

Endelig kl. 08⁰⁰ den 25/9 var forholdene gode nok til at en kunne begynne med landing av utstyret.

Utdrag fra krigsdagboken: Landingsoperasjon settes i gang kl 08⁰⁰, siste gummibåt tilbake etter endt operasjon kl 12 timer etterpå.

Nord-Jan sett fra helikopter (foto Sivert Dørum 2004). Det hvite krysset markerer omtrentlig plassering av Hageruphytta og det gule plasseringen av værstasjonen. Den svarte pilen peker ned mot den norske stasjonen og den amerikanske peilestasjonen på den andre siden av Beerenberg. Området fra Austkapp og til og med Taggodden var ganske forskjellig den gang U 992 besøkte øya. Her har øya ”vokst” grunnet vulkanutbruddet i 1970.

Stoebe forteller (oversatt fra ”Von Nanok bis Eismitte”):

….. Dessverre lå dette landingsstedet ca. 2000 m fra det stedet som hadde blitt utpekt som det beste under rekognoseringen. Bakken (på Kokssletta forlandet) er her dekket med løs lavarullestein, så prosjektet med transporten av utstyrsdelene var i følge deltakerne av vanskeligste sort. Oppstillingsstedet var valgt slik for at 2341 m (2277 m) Beerenberg skulle ligge midt i mellom det og fiendens stasjon på andre siden og skjerme (signalene for peiling) fra den. Når til slutt alle lastene med utstyr var på plass på oppstillingsstedet, gikk monteringen og igangsettingen av apparaturen smertefritt.

Et inntrykk av forholdene ved oppsettingen av værstasjonen er her formidlet av et av besetningsmedlemmene som var med på operasjonen:

Til vår utrustning hørte en stor gummibåt, som skulle bringe i land 6 mann med værstasjonen, store batterier, en vindmåler og et stort ”stativ” (antenne med tripod).

Vi ble satt ut fra ubåten og kjørte inn til land med den kraftige påhengsmotoren vår.

Da vi kom til stranden var det kraftig brenning. Den første brenningsbølgen satte motoren vår ut av drift, ”druknet”. Båten ble hele tiden revet fram og tilbake i brenningen, men vi lyktes med landingen til slutt. Jeg satt helt framme i båten med en fangline. Da den neste brenningsbølgen kom, hoppet jeg ut foran båten, jeg stod i vann til halsen, men lyktes med nød å neppe å komme meg ut av vannet. Vi fikk langsomt dratt båten opp på land, for lasten var svært tung. Etter noen timer hadde vi bygd opp værstasjonen og fått den i drift. Til slutt satte vi opp et varselskilt på engelsk.

Deretter gikk vi en tur innover øya, for å prøve å fange polarrev, men de var lurere enn oss. Videre innover fant vi en jakthytte som var småkoselig innredet med køyer lengst inn. Vi fant litt av hvert i hytta, men vi tok bare med oss noen engelske sigaretter (Players). Oppdraget vårt var utført.

Vi fikk foreløpig forbud av skipssjefen å røke de engelske sigarettene, - de kunne jo være forgiftet (Forsiktig!) Etter en tid anløp vi Narvik, hvor vi lå 3 uker på verft hvor det arbeidet russiske krigsfanger. Som et forsøk ga vi sigaretter til noen av russerne. Da de kom på arbeid neste dag var de i fin form, - altså var sigarettene ikke giftige. Fritt fram for vår nytelse!

Skisse av en WFL-stasjon – etter Selinger’s Von” Nanok”bis ”Eismitte”.

Kl. 20.00 den 25/9 var den siste gummibåten tilbake ombord. Begge spesialistene hadde vært med å montere værstasjonen og fått satt den i drift. I de følgende dagene kunne man om bord i U 992 på de fastsatte tidene høre sendingene på 4920 kHz fra WFL 31. Mottaket var feilfritt, bortsett fra at lufttrykkmålingene av og til kunne ha enkelte feil.

Oppgaven ”Oppstilling av WFL 31” var nå utført og den 27. kl 05⁵⁵ sendte U 992 ut kortmelding om dette. Kl 10¹⁵ samme dag kom det inn ordre om at U 992 skulle begi seg med 10 knops fart til plankvadrat AC43 og der inngå i patruljering i ubåtgruppe ”Zorn” (Vrede).

Før U 992 rakk så langt, ble den kl 05³⁰ den 28/9 omdirigert til plankvadrat AB 5483 der den skulle stå som sikringsbåt for flybåten BV 222 som skulle på isrekognosering, og kl. 20 var U 992 i posisjon. U 921/Alfred Werner og U 965/Unverzagt ble også gitt posisjoner for å sikre BV 222. Flygningen ble utsatt flere ganger og det siste som ble notert i krigsdagboken om den, - om kvelden den 29/9, var at flygningen ble utsatt til 1/10.

Kl. 21³⁰ om kvelden den 29/9 kom det så inn melding at U 310/Ley fra gruppe ”Zorn” hadde funnet en konvoi og kommet i kamp.

Utdrag fra krigsdagboken, innkommende melding fra Ley: Konvoi oppdaget i kvadrant AC 4526, kurs 230 grader. 3 torpedoer avfyrt, to treffere.

Konvoien var RA60 som returnerte til Loch Ewe i Skottland fra Murmansk, (for det meste returskip fra JW59 til Murmansk). Den inneholdt 30 handelsskip, som ble eskortertb.l.a. av to redningsskip, flere destroyere og korvetter, slagskipet HMS Rodney og hangarskipet HMS Campania. U 310/Ley senket 2 Libertyskip (Edward H. Crockett og Samsuva) med mannskap på til sammen 128 mann. Takket være rask inngripen fra redningsfartøyene Zamalek og Rathlin omkom bare 4 personer i disse torpederingene.

U båtene i gruppene ”Grimm” og ”Zorn” ble nå beordret til å gå mot plankvadrant AC 4526 med høyeste fart.

Ca kl. 12 den 30/9 ble det gitt ordre om at det skulle settes opp en sperrelinje fra plankvadrant AB 8169 til AB 8524 der det ble antatt at konvoien ville passere tidlig om morgenen neste dag.

Linjen hadde følgende rekkefølge: U 992/Falke, U 315/Zoller, U 365/Wedemeyer, U 387/Büchler og U 363/Nees.

Kl. 12⁴⁰ kom det inn melding at U 310/Ley igjen hadde vært i kontakt med eskortefartøyer fra konvoien og hadde avfyrt en torpedo i AB6684 uten å treffe. Ley formodet at selve konvoien befant seg lengre nord.

Kl. 12⁴⁸ måtte U 992 dykke for å unngå et ”Swordfish” anti-ubåt fly. U 992 ble ikke oppdaget av flyet.

Utover ettermiddagen lå U 992 neddykket, og hadde først sonarkontakter med krigsskip, senere observerte de flere destroyere i periskopet. U 992 prøvde å lure seg igjennom eskorteskjermen for å komme til bakenforliggende handelsskip, men lyktes ikke i dette.

Konvoien hadde nå skiftet kurs flere ganger, og ubåtene og overvåkningsfly mistet etter hvert kontakt med den.

Kl. 12²⁷ den 1/10 gikk det inn melding om at det skulle dannes en ny gruppe ”Grimm” (Harme). Denne sperrelinjen skulle gå fra AB8516 til AB8669 i følgende rekkefølge: U 965/Unverzagt, U 992/Falke, U 315/Zoller, U 365/Wedemeyer, U 387/Büchler, U 363/Nees, U 968/Westphalen, U 668/Eickstedt, U 636/Schendel, U 995/Köhntopp, U 293/Klingspor, U 310/Ley, U 312/Nicolay, U 425/Bentzien, U 997/Lehmann, U 737/Brasack, og U 956/Mohs.

U 992 var på posisjon om kvelden ca kl. 20, men allerede kl. 01⁴⁷ den 2/10 kom det inn beskjed om at operasjonen med å stoppe konvoien RA60 hadde mislyktes, og at båtene skulle trekke tilbake til Norge for å samle krefter til den neste PQ-konvoien (Island til Russland).

Utdrag fra krigsdagboken: Ordre om å returnere etter mislykket operasjon. U 992 dykker opp og starter hjemturen.

Returen gikk uten komplikasjoner. U 992 seilte sammen med U 315/Zoller, og ankom Hammerfest kl. 15²⁷ den 3/10. Kl. 18 samme dag forlot den Hammerfest og gikk via Harstad til Narvik hvor den ankom den 4/10 kl 23³⁰. Stoebe og Dr. Person gikk nå fra borde.

U 921/Alfred Werner, er listet som savnet nordvest av Narvik fra 2/10. Båtens skjebne er ukjent, og alle 51 om bord forsvant. Det ble tidligere hevdet at båten var senket den 30/9 av HMS Campania, men dette angrepet var etter to andre båter (U 636/Schendel og U 968/Westphalen), uten å skade dem.

U 995/Köhntopp returnerte også til Narvik nå. Her ble Köhntopp fratatt kommandoen, anklaget for feighet. Det ble sagt at han hadde holdt seg neddykket lenger enn nødvendig, og mistet kontakt med både fienden og sine egne. Han ble innstilt til krigsrett, men FdU Reinhard Suhren gjenkjente symptomene og skjønte at Köhntopp var utslitt både fysisk og psykisk, hvorpå han intervenerte og fikk sjefslegen til å sykmelde han, noe som stoppet krigsrettsaken. Köhntopp fikk siden en stabs-stilling som han hadde resten av krigen.

KTB 18 Utdrag fra krigsdagboken: Falke summerer opp erfaringer fra toktet.

FdU Nordmeer 1. Admiraltstabsoffiser (1. Asto) Reinhard Reche har her kommentert Falkes rapport.

Her forlater vi U 992 for denne gang. Ubåten var i aktiv drift helt til krigens slutt. Da var den en av en større gruppe ubåter som overgav seg til de allierte og ble eskortert til Loch Eriboll i Skottland.

U 992 klar til å kaste en line over til HMC Nene i Loch Eriboll.

Foto Donald Delong, Dan Delongs fotosamling

16 desember 1945 ble U 992 senket på 56°10‘N – 10°05’W med torpedoer fra ubåten HMSM Tantivy i forbindelse med den allierte aksjonen «Operasjon Deadlight»

       - Og hvordan gikk det med «Walter»?

Jan Mayen: Mars 1945, skjebnen til WFL31, ”Walter”

På Island hadde det i januar 1945 blitt fanget opp radiosignaler som man antok kom fra en sender nord på Jan Mayen eller nord for øya. 9. mars ble det sendt ut en gruppe på 3 mann i en liten motorbåt fra den norske stasjonen for å undersøke. Den 12. mars oppdaget de WFL-stasjonen ca. 300 m nordvest for Hageruphytta.

Garnisonsjsjefen (Hjelvik) skriver i dagsberetningen:

Fredag 15. mars kl. 12.30 kom patruljen med Bjerkli, Berget og Lindseth tilbake fra Nord-Jan, hvor de hadde oppholdt seg en uke. Hytta, (Hageruphytta på Kokssletta) som ved tidligere rekognoseringer var funnet i god stand, ble nå gjenfunnet i dårlig forfatning.

Døren var åpen og slått løs. Alle vindusruter knust og inventar, brennstoff og proviant var ødelagt, spredt utover eller forsvunnet.

Patruljen oppdaget en ansamling av tønner ca. 300 m nordvest for hytta. Disse stod i en sirkel rundt en radiomast, sammen med en vindmåler og en vindfløy. Ledninger, - isolerte og uisolerte -, førte fra radiomasten til tønnene og var forbundet med disse gjennom stikkontakter. Det var tydelig at dette måtte være en radiosender, men patruljen fant ingen forklaring på dette, og de kunne heller ikke fastslå om den var i bruk eller ikke. Patruljen hadde ikke rørt innretningen, da de fryktet den kunne være rigget med sprengladninger. De prøvde å dreie på skålkorset på vindmåleren, men dette gikk svært tregt, og fungerte sannsynligvis ikke. De hadde med seg en avbitertang, og klipte av flere av ledningene. Anlegget var ellers godt kamuflert og gjemt blant steinblokkene.

Masten som er ca 8 m høy, kan sees fra sjøen. Posisjonen er på den nordvestlige siden av øyas nordspiss og ca 18 km fra Nordlaguna.

Etter å ha mottatt denne rapporten satte lederen for den amerikanske stasjonen, lederen for den norske vær/radiostasjonen samt to telegrafister seg sammen for å rådslå om hva som skulle gjøres. De ble snart enige om at dette handlet om en tysk automatisk værstasjon som hadde stått oppe siden sist høst, muligens ennå lenger. Det ble meldt fra om funnet med en radiomelding til Island og spurt hva som videre skulle gjøres.

Garnisonssjefen på øya tilbød å hente stasjonen om nødvendig, men på dette tidspunktet hadde de bare to små båter på øya, og med de ustadige værforholdene som hersket på øya var ikke en tur til Nord-Jan å anbefale.

Den 24. mars ankom kystvaktskipet KNM “Namsos” Nordlaguna, men på grunn av høy sjøgang, ble ikke noen av skipets medbrakte forsyninger losset før neste dag.

Litt før middagstider den 27. mars lettet så KNM “Namsos” anker og satte kursen for Nord-Jan for å hente den tyske værstasjonen. For å bistå skipets besetning ble også Garnisonssjefen Kaptein K. Hjelvik, garnisonslegen, en av telegrafistene og 5 mann med et hundespann med ombord.

KNM Namsos

Om bergingen av WFL 31 rapporterte kaptein Meyer, skipssjefen på KNM Namsos, følgende til den norske øverstkommanderende på Island:

Kl. 13.40 ankret jeg opp i Øienbukta* ved Nordvestkapp, på 9 favners dyp. Det var kuling fra aust, men landing var mulig på en fin sandstrand. Jeg gikk i østlig retning fra landingsstedet og etter ca 0,7 mile fant jeg værstasjonen. Posisjonen var 71°09’N 08°05’W.

Den var plassert på flat lavagrunn, ca 30 fot over havet. Hele området var dekket av stålhard is og hardfrossen snø. Jeg så følgende:

Ti tønner plassert i en firkant på omkring 6x6 m. I midten var en vertikal antenne, plassert på en fot bestående av tre jernstenger, ca 2 m lange med en innbyrdes vinkel på 120 grader. Alle stengene endte i hver sin tønne, og den sørligste endte i en tønne som hadde en mast med en toarmet gaffel på toppen. Den ene arm en hadde en vindmåler, den andre hadde en vindretningsfløy. Antennen som på omkring midten hadde en påmontert, for meg en ukjent innretning, hadde fri sikt for sending utover havet fra WSW over nord til SE. I denne sektoren var det ingen ting som kunne hindre sendingen. Fra WSW over sør til SE ville den 8000 fot høye Beerenberg være i veien.

Jeg gjennomsøkte bakken for eventuelle feller, og fikk stasjonen fotografert fra forskjellige vinkler før jeg begynte å flytte den. Været var svært dårlig og mørkt for fotografering, så jeg fikk laget to skisser av stasjonen. Det gikk kabler fra alle tønner og rett ned i isen. Jeg prøvde hardt mer enn en time å få dem løst, men dette var forgjeves. Jeg hadde ikke tatt med godt nok utstyr for den slags arbeid, så jeg måtte kutte noen av kablene. Med unntak av noen kabelbiter ble alt brakt til stranden og tatt ombord. Det tunge utstyret måtte fraktes en mile gjennom dyp snø, og været ble hele tiden dårligere. Jeg var absolutt redd for at jeg og 15 mann skulle bli værfast på denne delen av øya. Takket være det utmerkede arbeidet som ble utført av garnisonens hunder og deres kjørere, klarte vi å få alt ombord i siste øyeblikk, og jeg er sikker på at på det tidspunktet vi forlot stranden hadde det ikke vært mulig å laste en eneste båt til der.

Vi forlot Øien bukta kl. 16.50 og ankret opp i Mary Muss bukta kl 17.50.

Signert H.F. Meyer, skipssjef R.Nor.N.

* Nordvestkapp er dagens Koksneset, Øienbukta finnes ikke på dagens kart. I alle fall var det nær Krossbukta.

Etter et kort opphold i Maria Musch bukta forlot KNM ”Namsos” øya og nådde fram til Reykjavik 30. mars. Der ble WFL 31 lastet over på et forsyningsskip som skulle til Liverpool, hvor den ankom 2. april for å bli undersøkt av etterretningsavdelingen i Admiralitetet.

Alle klipp fra Krigsdagbøkene til U 992 og U 995 som er med som illustrasjoner i denne teksten, er tatt fra US National Archives Microfilm Publication T1022, rull 3402.

Tilbake til 1. krigspatrulje/1. Jan Mayen besøk.